Hva slags solcellepaneler fins? Er noen bedre enn andre?

Få versus mange celler i panelet.

Et solcellepanel består av mange solceller. Studerer vi panlelet nærmere ser vi dem gjerne. Det kan f.eks. være 4x9 stykker, som blir 36. Det må være minst 30 celler i panelet for at spenningen skal bli så høy at strømmen renner fra panel til batteri, og ikke omvendt. Mange er ikke nødvendigvis bedre enn få. Mange celler gir høyere spenning og lavere strøm, mens få gir det motsatte, når de ellers er samme areal. Effekten, som måles i Watt, er den samme. Til et 12V-anlegg, dvs vanlig bly-batterispenning, er alt fra 32 til 42 celler greit. 95% eller mer av solcelleanleggene er 12V.

Men noen markedsfører paneler med dobbel celletall og spenning. De er i utgangspunket beregnet for 24V system (2 batterier i serie) eller innmating på el-nettet. Du kan likevel godt bruke dem i et 12V-anlegg hvis du vet hva du gjør. Men du må bruke en såkalt MPPT laderegulator, som transformerer spenningen ned til rett nivå.

Harde vs myke solcellepaneler er én viktig inndeling.

De harde panelene har ofte en aluminiumsramme for å støtte og beskytte selve panelet. Rammen er tykkere enn selve platen, gjerne 3-4 cm. Fordelen er at det er lett å skrue panelene fast, gjerne flere ved siden av hverandre, på tak, på hyttevegg, på skrått stillas og på bøyler over båtens cockpit. På bobilens tak skrues de fast i spoilere som reduserer luftmotstand. 

De myke panelene kan være nokså myke (rulles sammen som en litt stor rull), eller svakt myke (semifleksible, svakt bøyelige, 3-10% alt etter material). Fordelen med myke paneler er at de i rimelig grad kan formes etter underlaget, f.eks. et svakt buet kahyttetak. De stiveste, der cellene er limt på en stålplate som igjen er forseglet i et plastmateriale, er tunge og dyre. Til gjengjeld tåler de tramp og tråkk, og vi finner dem derfor gjerne på båtens dekk, hvor det måtte være ledig plass.

Materialet er en annen viktig inndeling.

Nesten alle solcellepaneler er lagd av grunnstoffet og halvlederen silisium. Disse panelene deles igjen i mono- og polykrystallinske. Litt sjeldnere er panelet lagd av andre grunnstoffer, og betegnes ofte tynnfilm.

Vi gjenkjenner monokrystallinske paneler ved at de er svarte og ensfargede. De har høyest virkningsgrad, og forvandler ca 18% av solenergien til elektrisitet. De polykrystallinske har sjatteringer i blått, og kan minne om mørk blå marmor. Virkningsgrad litt lavere, ca 15-16%. De sjeldnere tynnfilmsakene greier bare utnytte omkring 10% av solenergien.